Mønstrede sokker har en overraskende presis opprinnelse: argylemønsteret stammer fra Clan Campbell-tartanen i Skottland og ble popularisert som strikkevare av det skotske klesmerket Pringle of Scotland på begynnelsen av 1900-tallet — først i gensere og senere i sokker, med diamantformer i kontrasterende farger og en tynn diagonal overstripe. Ribbestrukturen har en enklere historie: den er ganske enkelt den mest holdbare og elastiske strikketeknikken for ullgarn, og ble en de-facto standard i britisk og amerikansk herresokk-produksjon lenge før argyle ble et motebegrep.
Det som gjør den mønstrede ullsokken til et akseptabelt aksent-element — der mønster i skjorte eller slips fort blir for mye — er skala og kontekst. Sokken er en liten flate som sjelden er fullt synlig; et mønster her leser som en detalj man oppdager, ikke et statement man tvinges til å forholde seg til. Nettopp derfor tolererer Smart Casual og Business Casual et element av lekenhet i sokkevalget som ville vært upassende i et skjortemønster i samme kontekst.
Ull er det avgjørende materialet for at mønsteret skal fungere praktisk. Fibrene holder strikkstrukturen stram over tid, noe som gjør at argylediamantene og ribbestripene beholder skarpheten gjennom vask etter vask. Bomull og syntetiske blandinger mister denne stivheten raskere, og et utvasket, slapt mønster ser slurvete ut på en måte et rent ensfarget plagg aldri gjør — et falmet mønster er mer synlig som feil enn en falmet ensfarget sokk.
Reglene for bruk er strenge selv om plagget selv er lekent: sokken er aksenten, ikke antrekkets hovedpoeng. Resten av antrekket — skjorte, bukse, jakke — bør holdes rolig og ensfarget for at sokkens mønster skal fungere som et bevisst detaljvalg og ikke som visuelt kaos. Maksimalt to komplementære farger i selve mønsteret er tommelfingerregelen; tre eller flere farger begynner å konkurrere med resten av antrekket.
